PISA og nasjonale prøver

I dag ble PISA-resultatene fra undersøkelsen i 2012 lagt fram. PISA står for Programme for International Student Assessment («Program for internasjonal elevvurdering») Det er en internasjonal skoleundersøkelse i regi av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), der også land utenfor OECD er med. Om lag 5000 elever på 10. trinn gjennomførte testen i Norge.

Undersøkelsen viser at det er blitt mindre bråk og uro i timene, det er en svak forbedring av leseferdighetene til 15-åringene, men resultatene i matematikk og naturfag er langt under hva vi kan være bekjente av. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier det så sterkt som at vi har et realfagsproblem i Norge.

PISA- undersøkelsen og nasjonale prøver er omdiskutert. Skolens kvalitet bestemmes av mye mer enn de rent faglige resultater, spørsmålene reflekterer ikke det vesentlige innholdet i fagene, emnene det undervises i er forskjellige i de ulike land, osv.  Det påpekes videre fra ulike hold i Norge at norske skoler trimmer elevene spesielt for nasjonale og internasjonale prøver på bekostning av annet faginnhold, at svake elever lures unna testene, og at skoleeiere, skoleledere og lærere får et ensidig fokus på hvilken plassering de havner på i rangeringslistene.

Jeg tror ikke dette er utbredt fenomen i norsk skole. Det er å undervurdere eller mistenkeliggjøre norske skolefolk, som jeg mener jamt over er svært profesjonelle. Og dersom dette virkelig var tilfelle, hvorfor scorer da ikke norske elever høyere på testene? PISA-undersøkelsen og de nasjonale prøvene dekker på langt nær alt som er vesentlig, verken i skolen samlet eller i de ulike fagene. Men de sier «noe om noe». Og dette «noe» må vi gjøre noe med!

Selv mener jeg internasjonale undersøkelser med testing av faglig nivå er svært verdifulle for norsk skole. De har gitt oss en videreutvikling av Kunnskapsløftet, det har styrket lærerutdanningen betraktelig, det har gitt skjerpede fagkrav for norske lærere, det har mint oss på at vi må ivareta de sterke elvene bedre.  Videre har det minimalisert gruppen som argumenterer for leksefri skole, det har fått gruppen som hevder at å «lære å lære» er viktigere enn å kunne fag til omtrent å forsvinne, det har fått forkjemperne for avskaffelse av eksamen  til å forstumme, det har gitt større fokus på at seriøst arbeid er det som gir resultater, vi har fått et løft for forståelsen av lærernes betydning i opplæringen, det har ført til - og kommer i betydelig sterkere grad - til å gi forbedrede muligheter for lærerne til å etterutdanne seg. Det har blitt viktigere at elevene må få det undervisningstallet i fagene som de har krav på, det har ført til bedre arbeidsro i timene, det har økt forståelsen for god underveisvurdering, det har gitt oss et større fokus både på klasseledelse og kvalitetsutvikling, og det har initiert en rekke utviklingsprosjekter i den norske skolen. Det har videre gitt større interesse for å forske på læring og å finne ut hva som virker, og det er langt større vilje til lære av andre lands positive erfaringer (hvorfor gjør finske elever det så bra?).

Jeg er ganske sikker på at alt dette i betydelig mindre grad ville ha vært tilfelle dersom PISA-undersøkelsene ikke hadde eksistert.